Trumps Latin-Amerika-politikk minner oss om imperialismens beste dager

Skal man forstå utviklingen i Venezuela, kan man ikke se bort fra de ideologiske føringene som kommer fra Washington.

Kommentator Frank Rossavik leverer i Aftenposten 17. august et subtilt forsvar for USAs politikk i Venezuela. Samtidig gjentar han professor Benedicte Bulls påstand om at den som vil forstå dagens Venezuela, må «legge fra seg alt man har lært om imperialisme og antiimperialisme og høyre- og venstreside i politikken».

Men ingen ville analysert president Donald Trump uten å diskutere ideologi. Hvorfor skal vi da forstå Venezuelas utvikling uten å ta hensyn til ideologien til Trump og utenriksminister Marco Rubio?

Kompromissløs

For det første undervurderer denne tilnærmingen ideologiens betydning i amerikansk utenrikspolitikk. Trumps Latin-Amerika-politikk minner oss om imperialismens beste dager: Trump legger ikke skjul på at USA ville ha Venezuelas olje, og behandler landet som et protektorat.

Trump og Rubio har aldri lagt skjul på ønsket om å svekke venstreorienterte regimer i Latin-Amerika. Rubio har gjennom hele sin politiske karriere markert seg som en kompromissløs motstander av regjeringene på Cuba, i Nicaragua, Venezuela og Brasil. Skal man forstå utviklingen i Venezuela, kan man ikke se bort fra de ideologiske føringene som kommer fra Washington.

For det andre overser en postideologisk tolkning hvordan maktforholdene faktisk har utviklet seg. Venezuela er ikke blitt ideologifritt. Landet illustrerer snarere hvordan geopolitisk makt, økonomiske interesser og ideologiske prosjekter virker sammen.

Rossavik viser til dialogen som startet 1. august mellom Delcy Rodríguez-regimet og deler av opposisjonen. Men han nevner ikke at mange av aktørene i forhandlingene representerer etablerte høyresidepartier som Primero Justicia og Voluntad Popular. Disse partiene står politisk et annet sted enn María Corina Machados bevegelse Vente Venezuela. Å fremstille dialogen som et tegn på at ideologiske motsetninger er visket ut, blir derfor misvisende. Aktørene er fortsatt forankret i tydelige politiske tradisjoner.

En forenkling

Det vi ser i Venezuela i dag, er først og fremst politisk fragmentering. Deler av chavismen har beveget seg i en mer pragmatisk og markedsorientert retning. Andre forsøker å bevare sentrale elementer av det opprinnelige prosjektet.

Samtidig vokser nye politiske strømninger frem. Disse søker alternativer både til dagens regime og til den tradisjonelle opposisjonen.

Å hevde at Venezuela har gått inn i en postideologisk fase, er en forenkling. Utviklingen preges ikke av ideologiens fravær, men av samspillet mellom stormaktsinteresser, økonomisk kontroll og konkurrerende politiske prosjekter. Skal vi forstå Venezuela, må vi ikke legge disse perspektivene til side. Tvert imot. De er viktigere enn på lenge.