Hvorfor gjør ikke journalistene mer for å legge et solid kunnskapsgrunnlag før de kjører på med nyhetsoppslag og inviterer til debatt i Dagsnytt 18?

Hva er hets? Hvor mye er mye? Hvem står bak?

Dette er helt sentrale spørsmål som må besvares før vi kan gå videre i diskusjonen.

Vi vet at det kan være tøft i offentligheten. Vi vet at det kan gjøre vondt. Vi vet at noen kommer med trusler og kriminelle ytringer. Gaute Skjervø, leder for AUF, vet særlig mye om dette. Han er blitt utsatt for store mengder grove kommentarer, og nå har han sparket i gang en debatt som handler om ytringsfrihetens grenser.

Skjervø er svært kritisk til avisenes kommentarfelter. Han mener de har utspilt sin rolle og ikke lenger har noen demokratisk funksjon. Skjervø vil også at det skal lukes i mediebransjen. Han sier det er en skandale at nettavisen Document får være tilsluttet Norsk redaktørforening og oppfordrer de største mediehusene i Norge til å ta et oppgjør med dem. Skjervø mener at Document publiserer hets og sjikane av muslimer, og at journalistene ikke er ekte journalister.

Skjervøs erfaringer og forslag har med rette fått stor medieoppmerksomhet, og mange meningssterke aktører har kastet seg inn i diskusjonen. Advokat Julie Rasmussen Solli er en av dem. Hun går enda lenger enn Skjervø. Solli vil gjøre det generelt ulovlig å fremme hatefulle ytringer i offentligheten, uansett hvem de er rettet mot. I dag er det bare spesifikke minoriteter som har et lovfestet vern mot slike ytringer gjennom straffelovens paragraf 185, ofte kalt rasismeparagrafen.

Debatten er viktig fordi det offentlige samtalerommet utgjør mye av den grunnmuren som demokratiet vårt hviler på. Grenser og lovregulering er en del av dette. Men hva er det egentlig vi snakker om når vi snakker? Hvorfor har minoriteter et vern som politikere ikke har? Hva er definisjonen på hets? Hvor mye er mye? Hvem er det som står bak hetsen, og hvor stort er problemet? Er tallet på samfunnsdebattanter lavere enn før algoritmenes æra? Var det et større mangfold blant deltagerne i det offentlige ordskiftet før Tiktok eller document.no?

Dette er helt sentrale spørsmål som må besvares før vi kan gå videre i diskusjonen. Men selv om Skjervø har vist frem noe av det forferdelige som skrives om ham, er den overordnede debatten preget av begreper som aldri defineres, av påstander som ikke dokumenteres, av fortellinger som ikke undersøkes, og også av forestillinger om hvilke mennesker det er som taster dritten ut i offentligheten.

Til sammen blir det en uklar masse som appellerer mer til følelsene enn til hjernen, og plutselig er demokratiets mest grunnleggende rettigheter lagt i potten. Nemlig pressefriheten og ytringsfriheten. Vår frihet til å etablere nye aviser uten at andre mediehus skal blande seg. Vår frihet til å dele tanker, skrive, lese, lytte og søke sannhet, enten du er klok eller dum, høflig eller spydig, mektig eller maktesløs.

Vi har ikke fått på plass paragraf 185 i straffeloven for å skjerme en muslim eller en homofil mot personlig hets eller grusomme kommentarer. Paragrafen er der for å hindre at det oppstår omfattende hat i befolkningen som kan føre til forfølgelse av sårbare grupper. Loven ble laget med Holocaust i tankene, ikke mektige politikere.

Hvorfor gjør ikke journalistene mer for å legge et solid kunnskapsgrunnlag før de kjører på med nyhetsoppslag og inviterer til debatt i Dagsnytt 18? Er de ikke redde for at oppslutningen om pressefriheten og ytringsfriheten kan falle i befolkningen?

Rus og psykiatri

Dagens Næringsliv skriver på lederplass om «tastaturterroristene» og beskriver dem som mennesker som har en pervers glede av å plage andre. Men har DN forsøkt å finne ut om de som plager, faktisk er oppegående sadister? Eller om det kanskje er helt andre ting som preger plagerne?

Ytringsfrihetskommisjonen, som jeg selv var medlem av, hadde et møte med politiet for å få mer kunnskap om hvordan straffelovens paragraf 185 fungerte. Da fikk vi vite at rus og psykiatri ofte var en del av tilværelsen for dem som fremmer lovstridige ytringer på nett. I så fall handler det neppe om perverse gleder. Det handler om ruinerte liv og dårlige sosioøkonomiske forhold. Selv om dette selvsagt ikke gjelder alle hetsere, er det viktig kunnskap i en debatt der flere presser på for å begrense ytringsfriheten og straffeforfølge enda flere.

Like viktig er det å være oppmerksom på falske profiler og utenlandske trollfabrikker. Både Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Forsvaret ber oss være årvåkne overfor denne formen for hybride angrep. Målet er ikke nødvendigvis å spre propaganda. Det kan like gjerne være å dyrke konflikt, skape splittelse i befolkningen og svekke tilliten til at demokratiet vårt fungerer. Begynner de å få det til?

Det åpne offentlige ordskiftet er et kaotisk og bråkete, tidvis smertefullt og alltid uoversiktlig sted. Vi må passe på at debatten om dette konglomeratet ikke blir så banal og forenklet at vi ikke lenger skjønner hvor fundamentalt det er for et fritt, demokratisk samfunn. Selv om det også kan gjøre skade.

Medierevisjonen er en spalte for mediekritikk.

Anki Gerhardsen er samfunnsdebattant og redaktør for Lytring, en debattarena ved Nord Universitet.