Klatremus - sjarmerende trubadur eller listig parasitt?

I nyere tid er det flere forskere som har analysert Egners verk som en utopisk fabel om politisk konfliktløsning, men ifølge Gullestad har ingen hittil fått skikkelig grep om hvilken rolle Klatremus spiller. Litteraturforskeren hevder nå at Klatremus egentlig er en parasitt – og selve beviset på at Egners idealsamfunn er langt mer komplekst enn tidligere antatt. 

Den politiske Egner 

Egners barnebøker hører til de mest leste i norsk etterkrigstid og er fortsatt faste innslag på landets teaterscener. Dermed er det få andre verk i norsk litteratur som har fått like stor utbredelse. Fra 1990-tallet har flere forskere som ikke egentlig jobber med barnelitteratur – både politiske filosofer og kriminologer – analysert hans verker som politiske fabler om hva som kjennetegner et godt samfunn, og hvordan man kan få en slutt på en naturtilstand der de sterke spiser de svake.. 

Gullestad viser blant annet til kriminologen Thomas Ugelvik, som har argumentert for at Egners fortellinger bør forstås som historier om reintegrering, der lovbrytere – det være seg Mikkel Rev eller røverne i Kardemomme by – ikke bare straffes, men får mulighet til å forandre seg og bli tatt tilbake i fellesskapet.  

– I Hakkebakkeskogen ser vi dette tydelig når Mikkel Rev tilgis og inkluderes som selvsagt del av skogsfellesskapet, etter at han slutter å spise de små dyrene, og ikke minst når han redder Brumlemann som er kidnappet, sier Gullestad. 

Klatremus i rollen som snylter 

Selv om dette er et viktig perspektiv, er det lite dekkende for den karismatiske hovedpersonen i Hakkebakkeskogen: Klatremus. Ifølge Gullestad har vi så langt egentlig bare har forstått halvparten av historien. 

I artikkelen “Kleptoparasitten og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen” (ekstern lenke), publisert i Edda, presenterer han sin nye tolkning av Klatremus som skogens snylter. I artikkelen viser han hvordan Klatremus helt klart oppfyller kriteriene til det som innenfor atferdsøkologien omtales som kleptoparasittisme: altså dyr som livnærer seg på ressurser som egentlig tilhører andre, slik for eksempel måker gjør det når de stjeler mat. 

I Klatremus’ vise avslører hovedpersonen hvordan han manøvrerer seg gjennom livet. Skamløst synger han om at arbeid ikke er noe for ham – selv er han storfornøyd med å være en liten og doven mus som synger og spiller dagen lang. 

Til gjengjeld vet han alltid hvor det vanker saft og kaker, og passer på å gå på besøk der det er servering. Men ikke for ofte. Han går heller ikke av veien for å stjele en nøtt eller to fra Ekorn-Jensens lager når anledningen byr seg.  

-Her ser vi hvordan han på kleptoparasittisk vis har gjort seg en karriere ut av å ernære seg på andres ressurser, sier Gullestad.  

Han hevder videre at Klatremus også fremstår som en modernisert utgave av parasitten som komisk figur. 

-Denne typen kjenner vi godt til fra gresk og romersk drama som den alltid sultne snyltegjesten hvis hovedmål er å skaffe seg stadig nye middagsinvitasjoner, forteller Gullestad. 

Egners idelasamfunn

I likhet med Egners andre kjente verker, er Hakkebakkeskogen ofte blitt sett på som et forsøk på å presentere den sosialdemokratiske modellen for de yngste: en barnelitterær versjon av det samfunnet Einar Gerhardsen forsøkte å bygge opp etter krigen, basert på ideen om at alle skal yte etter evne og få etter behov. 

– I dette samfunnet er rommet for snylting lite. Når vi forstår mer av Klatremus, ser vi også at dette ikke er en figur Einar Gerhardsen nødvendigvis ville likt. I hans samfunn er det den hardtarbeidende Morten Skogmus som utgjør normen, mens hos Egner er det derimot den snyltende Klatremus som fremstår som hovedperson og bokens mest karismatiske figur, mener Gullestad. 

Hans tolkning av Klatremus viser at Egners idealsamfunn fremstår som komplekst og overraskende åpent for ulike typer oppførsel. Han inkluderer også væremåter som vanligvis ikke blir akseptert. Det viser samtidig at Egner var langt mindre naiv enn vi før har tenkt.   

-Jeg mener at disse verkene handler om mer enn at de sterke skal være snille mot de svake. Hakkebakkeskogen viser oss et samfunn der vi tåler – og kanskje til og med har bruk for – dem som lever av andres innsats, sier Gullestad. 

Det nyttige i det unyttige

Samlet viser hans nye analyser av Klatremus en bredere forståelse av Egners univers.  

-Det er ikke lenger bare en enkel fortelling om lov og orden. Vi får øye på et samfunn der både lovbrytere og de som på andre måter faller utenfor, også får en plass, sier Gullestad. 

Ifølge hans tolkning ser vi samtidig et rikere samfunn, der kunst og kultur har en egen verdi, og at det som tilsynelatende kan se unyttig ut for enkelte, viser seg å være helt nødvendig for å skape et bærekraftig fellesskap. 

– Ikke til forkleinelse for Morten Skogmus, men uten Klatremus ville Hakkebakkeskogen vært et dørgende kjedelig sted. Kanskje er det nettopp det at han så bevisst slår et slag for kakesnyltende kunstnersjeler som gjør Egners verk til en virkelig interessant refleksjon over hva som kjennetegner det gode samfunn, sier Gullestad.