Min uke på Gemäldegalerie

Dag 1: bysantisk oppstilling

Jeg lette etter riktig utgang fra Tiergarten, allerede våt på sokkene. Se slimete løv på bakken og novemberregn. En stor hekk på hver side av stien gjorde det umulig å navigere. Jeg var kjent i deler av parken, i rotete områder med stier utenfor stien, løpende invitasjoner til tørre flekker under trærne (pinner på bakken, støvete jord, maur).  Her var det omvendt, den tetteste hekken, en labyrint. Jeg bestemte meg for å slutte å prøve å tenke meg til veien ut og heller angripe problemet med valutaen jeg var rikest på, tid. Kombinasjonen av en katastrofal airbnb-leilighet og sur november hadde ledet meg i retning av Gemäldegalerie. Jeg hadde ingen andre planer.

Da jeg omsider kom meg ut av parken, var jeg for langt vest i forhold til Gemäldegalerie. Jeg surret litt med telefonen for å få en følelse av retning og begynte gå sørøstover. En wienercafe åpenbarte seg. Jeg gikk inn og forsøkte å bestille en sort te på tysk. Helt uinvitert informerte jeg så baristaen om at jeg nettopp hadde gått meg vill i Tiergarten, haha. Han stilte oppfølgingsspørsmål og jeg svarte tappert på dårlig tysk helt til jeg innså at spørsmålene bare var veldedighet. Full av skam tok jeg en plass ved vinduet.

Gemäldegalerie. Bygningen gav seg ikke ut som noe som helst. Tyske skatere hang på trappene.  Jeg kjøpte billett og gikk gjennom den enorme og tomme foajeen mot portene til utstillingsområdet. Et stativ i stål med kleshengere, en stabel stablestoler. Den aktuelle temporærutstillingen var en samling sengotikk, beskjedent annonsert med en A4-plakat ved inngangen. Jeg fikk beholde ytterklær og nett, rart, og entret det første rommet av en rekke rom, alle på et plan – jeg tror man instinktivt vet, med en gang man kommer inn, at alle rommene er i samme etasje. Det er så grounded. Jeg tenkte, tror jeg, at å fjerne de vertikale variablene var et barmhjertelig trekk fra arkitektene: maleriene hang på rekke og kjempet om oppmerksomheten og rommene hadde flere åpninger til rom med flere åpninger, det hadde blitt for mye om man også måtte ta valg i opp/ned-retningen, det gjelder også for labyrinten i Tiergarten, jeg hadde vært der enda.

Til tross for at arkitektene bak Berlins Kulturforum hadde fjernet trappene var det likevel vanskelig å begynne. Jeg var alene i rommet og merket blikket til den understimulerte museumsvakten, noe som i og for seg var on point museumsvakt-oppførsel, men jeg har jobbet i museum og jeg vet at museumsvakter dømmer: her kommer en som stopper midt på gulvet og ikke vet hvor hun skal begynne – har ikke lest seg opp, kommer bare for å overfladisk scanne rommene, idiot. Her kommer en person som går rett bort til et spesifikt maleri – har ingen sensitivitet for helheten, har laget en bucket list på forhånd, idiot. Jeg tror jeg gikk inn for en kombinasjon, jeg tok inn rekkene med bilder av disipler på rekke på avstand, forsøkte å forstå meg på samlingen. Etter hvert åpenbarte det seg et mønster og jeg kunne glemme museumsvakten. Det første rommet hadde en bysantisk vibb med gull og sort og skarpe relieff. Personene i disse bildene står nesten alltid i kø. De køer for å hjelpe til ved Jesu fødsel, for å se jesusbarnet, for å levere gaver til jesusbarnet, for å høre på Jesus osv. I bare to sammenhenger sees to personer: Maria med jesusbarnet på fanget, og Maria som får engelens budskap: bebudelsen, Marias budskapsdag, høytiden feires, av dem som feirer den, i mars. Det var mange bebudelser å se. Jeg kunne se dem fortsette i neste rom. Jeg bestemte meg for å lese meg opp på Die Stabi, statsbiblioteket, og returnere dagen etter.

Dag 2: bebudelsen

Jeg gikk rett bort til Konrad Witz’ bebudelse og var bevisst på at museumsvakten sikkert dømte meg som en type 2-idiot. Planen var å bruke mest tid på maleriene som viste bebudelser, og dernest på malerier med få personer, en slags filtrering inspirert av byggets enestående etasjeløsning.

Witz-maleriet: Maria og Gabriel. Maleriet er malt rundt 1440 og det ser ut som om handlingen er fra 1440: se Maria i et lyst rom med tjukke bjelker, stubbeloft og plankegulv. Rommet er asketisk, tomt, men ikke sakralt. Marias glorie skinner som en lampe. Jeg hadde lest at man kunne forvente begge deler i gotisk maleri: det borgerlige og det religiøse, det knyttes sammen som garanti for både verdslighet og frelse.

Dag 3: audioguide

Jeg hadde ikke planlagt å dra til Gemeldegalerie hver dag, men det sluttet ikke å regne og jeg var ikke engang ferdig med gotikken. Det tok meg et kvarter å gå til Kulturforum. Filtreringen fra dag 2 føltes i dag for dogmatisk: det var fint å sammenlikne alle bebudelsene, men regelen om å ellers bruke mest tid på malerier med maks to deltakere føltes unødvendig. Jeg kjøpte en audioguide og fortsatt der jeg slapp:

Blant folket var det stor etterspørsel etter å se mer enn hva som sto i bibeltekstene. Allerede i middelalderen var det vanlig å iscenesette historier fra bibelen i kjente omgivelser. Nå tok malerne et steg videre og lot tilskueren få bli med inn i rommet. Og rommet går fra å være en kulisse til et fortellende rom. Slik ble de avbildede personene mer tilnærmelige.

Audioguiden stoppet brått, slik audioguider gjør. Avspilleren gav beskjed om at jeg skulle gå mot et knøttlite bilde til høyre.

Kristus poserer. Han er en såkalt Christ as the man who sorrows. Han er en Imago pietatis. Han er en Christus dolens. Han er naken over livet og preget av stigmata. Får du øyekontakt? Kristus møter iakttagerens blikk, tankefull, bedrøvet, hva tenker han på? Vi tror at han har to tanker i hodet samtidig. Han tenker på det som skal komme: hån og smerte. Men så tror vi også at han allerede har gjenoppstått. Se: hendene er allerede spiddet av spikre. Og se: en fønix står over gravkammeret. Hvorfor velger Dürer å portrettere den oppstandne Kristus som den korsfestede Kristus? Dette er en uvanlig kombinasjon av et konkret øyeblikk og hele lidelseshistorien på en gang? Ser du hvordan Kristus kunne sagt: se, dette måtte til. Men det var ikke uten pris. Jeg er Kristus som har seiret, men sårene vil ikke gror ikke så lett. Jeg er trett men jeg bryter ikke blikkontakten, du må være den første som ser vekk.

Jeg tenkte: denne audioguiden har mye å melde. Mon tro om audioguiden til den permanente utstillingen har like mye på hjertet. Jeg har jo bare sett den temporære? Jeg kommer tilbake i morgen om det regner.

Dag 4: omvendt

Her er vi usikre. Ser vi øyeblikket rett før Moses knuser steintavlene mot foten av Sinaifjellet som kanskje ligger i Egypt, kanskje i Saudi-Arabia, kanskje i Jordan. Eller er dette Moses’ andre nedstigning? I så fall har han har allerede ødelagt det første settet av steintavler og nå har han laget nye og skal presentere dem for folket. Se ansiktet: dette er ikke en mann som kommer jagende ned fjellsiden, provosert over gullkalven som folket allerede hadde begynt å tilbe i stedet for Gud. Men det ene utelukker ikke det andre. Kanskje vi ser Moses i samme øyeblikk som han innser at til tross for syv landeplager og splittingen av Rødehavet – til tross for helt utrolig mange mirakler utført på kort tid – så har folket likevel sviktet både Gud og Moses, og det vi ser er det nøyaktige øyeblikket dette går opp for ham og et drag av fortvilelse og maktesløshet vises over ansiktet hans i et millisekund før raseriet overtar. Vi må ikke glemme at Moses selv kan ha hatt sine kvaler før han begynte på kampanjen for å få jødene ut av Egypt. Han var godt gift med Sippora og hadde kanskje nok med sitt. Og vi bare gjetter, men å få en oppgave av Gud er sikkert en ære, men antakelig også en byrde. Se: det finnes ikke luft mellom tavlene og rammen, og kroppen til Moses er på en måte kappet av, litt plutselig. Bakgrunnen er abstrakt men trykkende. Uansett hva som skjer: Moses må ha følt et enormt ansvar. Se hendene i skyggen. De går nesten i ett med bakgrunnen. Moses var et instrument for en høyere makt. Han er ikke fri, han sitter fast i maleriet. Bare Rembrandt vet hva som skjer. Men i hendene har han tavler med lover på, lover som til en viss grad følges selv i dag.

Jeg var mistenksom allerede da audiguiden insisterte på å hoppe over et helt århundre og dra rett til Moses: jeg måtte marsjere forbi flere saler i jakt på dette stoppet, mildt sagt traumatisk etter å ha brukt tre dager på kanskje ti prosent av museet. Nå begynte det å demre for meg. Dette er ikke en vanlig audioguide?

Dette er ikke en vanlig audioguide nei, Frau. Det er et forslag hvor vi gir deg mer info enn du trenger. Du skjønner: det er mye å si om kunst, men det kan være uklart for lytteren når fakta er ferdig og tolkningene begynner. Både når for utstillingstekster og audioguide. Og vi er jo redde for å lede bort publikum fra å lage egne tolkninger ... men uansett, her tilbyr vi mer kontekst, så kan man spinne videre på det.

Audioguide-personen sto bak en vogn som så ut som en gammeldags isvogn. Headset hengende på rekke. Om du er mer interessert i den tradisjonelle audioguiden med 100 entries kan du klikke her og få den i stedet, du har uansett betalt for begge.

Jeg byttet ikke. I stedet ble jeg med på ytterligere fem stream of conciousness-aktige rants fra den første audioguiden, den som beskrev Moses som overarbeidet. Det viste seg at audioguiden var helt floored av Bruegels mystiske maleri av to halsmangabe-aper og den kunne ikke slutte å spørre meg i øret: har de fått nøttene hvis knuste nøtteskall ligger ved siden av ape nummer to? Eller har de stjålet dem?

Etterpå satt jeg i Gastronomie und Buchhandlung og koste meg med hva jeg hadde sett og hørt. Jeg har jobbet i museum, det sa jeg. Og det slo meg at jeg var vant med et omvendt oppsett: utstillingstitler uten mening (se prosjektgruppa spinne), utstillingsbeskrivelser som ikke egentlig holdt hva de lovte. Og så etter de flashy åpningstalene med paralleller i alle retninger sto man der med den samme gamle veggavisa og i beste/verste fall en interaktiv installasjon hvis vedlikeholdsbehov skapte konflikt mellom kurator og driftspersonell. Gemäldegalerie derimot, så beskjedent på utsiden og så virtoust på innsiden. At det fantes en slik uannonsert skatt, museets egne tanker og spørsmål gjemt inni en alternativ audioguide? Jeg lurte på om dette var typisk tysk. Jeg ringte Martin og lirte av meg noen svake hypoteser. Men helst ville jeg finne ut av det med nøttene. Hadde apene stjålet dem, det så jo sånn ut. Den ene apen skammer seg? Den andre er klar for å stjele mer? Ying og yang. Engelen og djevelen på skuldrene. På wikipedia: the collared mangebey has a diet of fruit and seeds, but also eats leaves, foliage, flowers, invertebrates, mushrooms, dung, and gum. Cercocebus torquatus fra Nigeria, Kamerun, Guinea, Gabon, Kongo. Ape nummer to, den som kanskje skammer seg, sitter foran byen og de mørke bygningene ruver over ham og presser ham nedover: han sitter fast i maleriet som Moses. Ape nummer en sitter med himmelen som bakgrunn og det hvite i øyet lyser som halvmåner, eller kvarte måner egentlig, gitt at det allerede er en halv del man ikke ser.

*****

Disclaimer! Jeg brukte fire dager på Gemäldegalerie i 2018. Ved siste besøk virket audioguiden mindre chatty: kanskje den er endret. Teksten er på ingen måte et korrekt resyme av de faktiske tekstene: det var dette de sa, men det var ikke dette de sa. Museet er 10/10.