Føler du noen ganger at du burde gjort mer?

Et av dem er dette:

Gjør jeg egentlig nok?

Du ønsker å være til nytte. Du vil så gjerne gjøre noe for andre. For familien. Barna. Venner. Kollegaer. Mennesker som trenger et lyttende øre. Eller gjennom kunnskapen du ønsker å dele.

Du har kanskje for lengst bestemt deg for at livet ikke bare handler om deg selv.

Likevel kan den samme tanken komme snikende:

Burde jeg gjort noe mer nyttig akkurat nå?

Den dukker opp når du setter deg ned med en bok. Når du går en tur. Trener. Lager middag. Ser en film. Eller bare sitter stille uten å gjøre noe bestemt.

Er dette egentlig riktig bruk av min tid?

I sommerferien leste jeg Leo Tolstojs lille bok On the Meaning of Life.

Den gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Boken er kort og lettlest, egentlig. Jeg opplevde nesten at jeg fikk sitte ved siden av Tolstoj mens han tenkte høyt. Han forsøker ikke å overbevise leseren. Han undersøker sine egne spørsmål. Han tviler seg frem, han resonnerer høyt sammen med leseren.

Det er vel nettopp derfor boken fortsatt oppleves levende.

Leo Tolstoj (1828–1910) er mest kjent for Krig og fred og Anna Karenina. Men mot slutten av livet ble han stadig mer opptatt av de store spørsmålene: Hva er et godt liv? Hva betyr tro? Hva vil det si å tjene noe som er større enn seg selv?

Midt i boken kom jeg til en viktig setning:

“Even if you do not externally feel your service, as long as you know in the depth of your soul that you have not refused to serve and have not slipped off your collar, you may be sure that you are serving.”

Min oversettelse:

«Selv om du ikke utad kjenner at du tjener, kan du være trygg på at du gjør det, så lenge du innerst inne vet at du ikke har nektet å tjene og ikke har kastet av deg åket.»

Denne tanken brant seg fast i meg.

Tolstoj peker her på noe som er så enkelt. Slik er det ofte med dype innsikter: de er så enkle!

(Leo Tolstoj, av: Nikolai Ge, ca 1870)

https://commons.wikimedia.org/wiki/Leo_Tolstoy#/media/File:Ge_Tolstoy.jpg/2

Vi er vant til å måle livet etter det som kan sees.

Hva vi gjør.

Hvor mye vi produserer.

Hvor mange mennesker vi hjelper.

Hvor aktive vi er.

Men Tolstoj peker mot noe annet.

Han skiller mellom synlige og usynlig tjeneste.

Jeg tenkte på det som to former for tjeneste. Den ene kan alle se. Den andre er usynlig: den handler om din indre holdning.

Du har den rette holdningen hvis du innerst inne allerede har sagt ja til å tjene livet.

Også når du ikke føler det.

Også når ingen ser det.

Det er lett å tro at verdien vår ligger i alt vi får gjort.

At vi hele tiden burde skape noe.

Lære mer.

Hjelpe flere.

Være litt flinkere enn i går.

Blir vårt åndelige liv preget av den samme målestokken?

Har jeg meditert nok?

Lest nok?

Hjulpet nok?

Utviklet meg nok?

Denne stemmen tror jeg mange av oss bærer på.

Men kanskje er den ikke sjelens stemme.

Rudolf Steiner beskriver hvordan en indre utvikling går forut for en ytre handling.

Alice Bailey skriver om sjelen som ønsker å være et redskap.

Martinus beskriver selve livet som vår egentlige lærer. Gjennom erfaring formes samvittigheten og kjærligheten litt etter litt. Det er neppe tilfeldig at hovedverket hans fikk navnet Livets Bog.

Ingen av dem oppfordrer oss til passivitet.

Vi vet sjelden hvilken betydning våre ord og handlinger har.

Det har vi vel alle opplevd? Mange år senere hører du at en samtale du nesten hadde glemt, ble et vendepunkt for et annet menneske.

Eller at en liten oppmuntring kom akkurat da den var mest nødvendig.

Kanskje er det nettopp de små tingene vi selv glemmer, som blir stående igjen hos andre.

Hvis jeg i mitt innerste ønsker å tjene livet, trenger jeg ikke hele tiden bevise at jeg gjør det.

Jeg trenger bare å fortsette å bære det indre ja.

Resten kan jeg overlate til livet.

Har du selv opplevd perioder hvor du tvilte på om du gjorde nok? Jeg er nysgjerrig på hvordan du har erfart dette. Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet.