Hagen går ingen steder

En, tre, fem, ni. Akkurat passe i en liten hånd, tynne stilker, hvite kronblad, et grønt skjørt og ett gult øye som sier hei. En skatt i skogen.

Ni hvitveis lager en bukett.

Å plukke hvitveis i skogen som barn, står frem i minnet mitt som magisk og spesielt.

Ikke fordi det var så uvanlig på 70-tallet, men fordi jeg husker hvordan de små bukettene fikk plass på bordet hjemme og lyste opp leiligheten. Jeg forstod tidlig at blomster kunne forvandle det kjedeligste bord til en liten scene, som min mor mestret til fingerspissene.

Det slo meg aldri at det var noe spesielt. At jeg lærte en måte å leve på. Gå ut, plukk noe, ta det med inn.

Bilturer hvor vi bråstanset – fordi det var blomster i veikanten. Flaks at min mor ikke hadde sertifikat, ellers hadde vi nok alle sammen ligget i grøften..

Det lærte meg at det vakre ikke nødvendigvis koster noe. Det var rett utenfor døren, eller på nærmeste utflukt.

Slik ble blomster min normal.

Blikket for det vakre har jeg trent på siden jeg var liten. Blomster, mat og bord – det var hverdag.

Jeg kan ikke leve uten blomster, hverken ute eller inne.

Med dette som bakteppe skulle en tro jeg lengtet hele barndommen etter en hage, eller å bo på landet hvor jeg kunne bade i natur. Jeg er et ekte bybarn, og det var ikke i min villeste fantasi at jeg skulle grave rundt i jorda. Jeg hadde faktisk fobi mot meitemark, og insekter var rett etter på listen..

Jeg drømte om å bo i New York, gå i høye hæler og leve fra kafé til kafé.

Høye hæler er byttet ut med saks i lomma og ett ørneblikk for blomster. Det kan absolutt være irriterende å gå tur med meg. Jeg stanser, bøyer meg ned, snur, lukter, plukker og tar bilder. Jeg «geomerker» inni hjernen min hvor det er blomster på vei. Vekster lagres og scannes for eventuelle muligheter for høsting. Altså i hjernen min.

Jeg har minus, (ikke engang null) i stedsans. Men en blomst i veikanten, den glemmer jeg aldri. Jeg kan bli voldsomt skuffet over klipping av veikanter. Det føles som noen stjeler blomstene «mine.»

Villblomster, eller markblomster – det er overflod. Du kan boltre deg i mengder av blomster om du vil. Her er det muligheter for å skape store buketter, sånne du ser på Instagram.

Nå er naturen i full sving. Frukttrær, grener og daglig nye villblomster som popper opp. Du må begynne å se aktivt. Og ha saks i lomma.

Når plukket du sist blomster i en veikant?

La oss starte med hvitveis, en nydelig skogsblomst i anemoneslekten. De brer seg som tepper fordi rotsystemet er rhizomer (jordstengler). De kommer før trærne får blader og skygger for dem på skogbunnen. Ganske smart innrettet. De lukker seg om natten eller i overskyet vær. Du plukker de best i knopp, eller når de akkurat har sprunget ut. Du trenger mange samlet, da stilken er myk. Men hvem kan plukke bare noen få?

Min mest crazy hvitveis historie stammer fra første året jeg var «pynteansvarlig» på skolens 17. mai feiring. Jeg hadde bestemt meg for at det måtte være mulig å ha masse blomster på alle bord, uten noe budsjett.

Hvitveis blomstringen matchet 17. mai, store plaskasser og to barn ble skremt ut sammen med meg for å plukke. Vi trengte enorme mengder. To dager tidligere plyndret jeg naboens kjeller for ulike syltetøyglass. (Alle lapper skulle bare av først..) 50 glass senere, satt jeg i en liten blå Buddy (google om du ikke har referansen), med to store plastkasser og to barn. Ikke vet jeg hvordan det var plass, men det ble en vakker 17. mai, og jeg holdt meg til budsjettet på null kroner.

Jeg kan la det gå sport i å bruke naturen og gi meg selv oppgaver som: gå en tur i nabolaget og se hvor stor bukett du kan lage KUN av det du finner i veikanten. Det tvinger meg til å se etter nytt materiale, som jeg kanskje ikke hadde trodd passet i en bukett. Her har jeg ennå masse å gå på. Jeg skjønte ikke før i fjor hvor vakkert bringerbær grener er i buketter. (Og det vokser vilt mange steder.)

Hvor vil jeg egentlig med dette hagebrevet? Jeg kunne tatt deg igjennom roseklipping, vedlikehold av lavendel, ugressbekjempelse, potteplanting osv. Det er millioner av oppgaver ute akkurat nå. Samtidig er jeg ikke spesielt arbeidslysten.

Hagen går ingen steder, men det gjør hvitveisen. Så akkurat nå er det den jeg går etter.

Se rundt deg når du går til jobb, barnehagen eller butikken. Gled deg over alt som gror. Lær deg noen nye vekster – kanskje er de også spiselige? Blikket tar du med deg inn i hagen din. Nå gjelder det å lære seg bladene, ikke bare blomstene.

Vær nysgjerrig. Kanskje har det flyttet inn en skatt siden i fjor. Noe som har frødd seg selv. Eller en maur, eller en fugl, som har gjort jobben for deg.

Jeg liker å se på jorda etter nye muligheter. Det er nå du vurderer hva som skal flytte inn i bedene dine. Hvor er det plass? Hva kan få vokse videre? Skal noe ut – eller vil du ha mer av det du allerede elsker?

Min mann tuller med at jeg skulle vært en “hageterapeut.” Jeg vet ikke helt om det hadde slått an. Men jeg bruker hagen og naturen inn i mitt eget liv. I skifter, tempo og nye begynnelser. Det hjelper å vite at det alltid kommer en ny sesong, en ny start.

Det holder å begynne der.