På jakt etter ukjente sopper i fjellet

Disse augustdagene står vitenskapen i fokus. For nå skal ekspertene kartlegge hvilket ukjent mangfold av sopp som befinner seg i reinroseheia høyt til fjells. Kanskje kan de til og med finne noen arter som aldri før er blitt beskrevet – såkalt nye for vitenskapen.

«Oioioi! Dette er bra. Dette er veldig bra.»

Prosjektleder Tor Erik Brandrud fra NINA, studerer soppene med stor entusiasme. Han har forsket på sopp i en mannsalder og er anerkjent i det internasjonale soppmiljøet.

– I løpet av få dager har vi funnet mer enn 120 ulike sopparter her i Láhko. En del av disse er jeg ganske sikker på at ikke har blitt registrert i Norge før, forteller Brandrud.

– Jeg kunne aldri drømt om at det skulle bli så bra som dette, samtykker NIBIO-forsker Thomas Holm Carlsen.

Carlsen har i over 20 år jobbet med kartlegging av arter og naturtyper. Da han for noen år siden begynte å spesialisere seg på sopp, oppdaget han at kontoret på NIBIO Tjøtta lå bare et steinkast fra områder med et nærmest ukjent soppmangfold. Etter hvert fant han også sopper som viste seg å være nye for vitenskapen.

Et mangfold under press

Nysgjerrigheten på hva som skjuler seg i de lite undersøkte fjellområdene førte Carlsen til Láhko nasjonalpark. Her finnes Nord-Europas største marmorplatå og reinrosehei. Med seg på skattejakten fikk han mentor og soppguru Brandrud.

Forskerne understreker at det er viktig å få kartlagt disse artene før det er for sent.

Mange av soppene vi finner i fjellet lever i samspill med planter. Reinroseriske danner for eksempel mykorrhiza, eller sopprot, med reinrose. Med klimaendringene kryper skoggrensa stadig lenger opp på fjellet, og de åpne fjellområdene gror gradvis igjen. Det har ført til at reinrose ble oppført som Nær truet (NT) på Norsk rødliste for arter 2021.

– Reinroseputene som kler marmorberget i Láhko er «minitrær», med en opp til fingertykk stamme som finner veien ned i sprekkene i marmoren. Disse er svært gamle og svært saktevoksende individer, med et helt lite økosystem av sopparter, forteller Brandrud.

– Sannsynligvis er en del av soppforekomstene i reinroseheia like gamle som minitrærne de vokser med. Disse «reinrosetrærne» med sine mange beboere får store problemer med å overleve og forflytte seg når klimaet endrer seg, og miljøet de vokser i gror igjen.

Reinroseriske er foreløpig vurdert som livskraftig (LC), men Brandrud forventer at vurderingen vil bli endret når rødlista vurderes på nytt i 2027. Han er selv medlem av ekspertkomiteen som vurderer soppartenes utryddelsesrisiko i Norge.

– For å forstå de store økosystemene må vi gå i detalj for å se på hvilke arter som finnes og hvilken funksjon de har. Men det begynner å haste, for økosystemene er i ubalanse, noe som medfører tap av artsmangfold i skremmende høyt tempo, sier Carlsen.

Våt sommer er perfekt!

– Heldigvis har det regnet i ett i nord i år, så det har vært perfekte forhold for sopper som har vist seg med sine fruktlegemer, sier Carlsen.

For selv om soppen kan være værsyk ønsker den regnet velkommen. Da kan sola være et større problem. Særlig for bitte små sopper som knapt strekker seg en liten centimeter opp av bakken, kan selv én dag med solvarme være nok til å gi tørkepreg.

Forskerne må finne helt unge sopper som ikke har rukket å tørke ut ennå, ellers er det nesten umulig å skille enkelte av dem fra hverandre. De graver med negler og kniv i jord og sand for å få med hele soppen.

– Du må få med hele basen, for det kan være mye informasjon om hvilken art det er helt nederst på stilken, forteller Carlsen.

Som feltassistent er det fascinerende å følge ekspertene. Samtalen går snart over i latinske navn og vitenskapelige beskrivelser. Ikke alt er til å forstå – men det er vakkert.

Spennende funn krever tålmodighet

Første dag i felt kommer vi knapt en kilometer fra bilen. Likevel er sankeboksene fulle av ulike arter sopp som må bli med hjem for nærmere undersøkelser, registrering, fotografering og tørking. Tilbake på feltkontoret går sopptørka døgnet rundt slik at soppfunnene skal bli ivaretatt og dokumentert.

– Målet er å finne så mange ulike arter som mulig for å få et bilde av mangfoldet som finnes i reinroseheia og i snøleiene i Láhko. Men det er jo selvsagt også en drøm å finne mange nye arter – i hvert fall arter som er nye for Norge, sier Carlsen.

– Vi fant mest trevlesopper, slørsopper, kremler og risker, samt noen rødsporer, begersopper, fluesopper og til og med en og annen sjampinjong. Mangfoldet er mye større enn folk flest legger merke til når de vandrer over det åpne landskapet.

De mest spennende funnene sendes til Ungarn eller Canada for DNA-sekvensering. Først da kan forskerne få svar på om de har funnet arter som aldri tidligere er beskrevet.

– Vi fant en spennende fingersopp som kan være ny for Norge, men vi er ekstra spente på en stor parasollsopp som vi tror kan være ny for Nord-Europa. Vi har foreløpig valgt å kalle den «reinroseparasollsopp». En slik sopp er så langt bare kjent fra de franske og italienske Alpene. Nå får vi se hva DNA-sekvenseringen bringer, sier Carlsen entusiastisk.

Forskerne kan måtte vente opptil et år på de endelige DNA-svarene. I mellomtiden fortsetter jakten på det ukjente mangfoldet i fjellet.