Til deg som leser –
Jeg skriver dette mens jeg forestiller meg hvor du er akkurat nå. Og, mens jeg skriver, forestiller jeg meg at jeg også er der, i akkurat-nået, sammen med deg.
Det er så klart umulig. Nået mellom deg som leser og meg som skriver, finnes ikke. Umuligheten er hele poenget. Samtidig er det mulig – akkurat nå – akkurat i dette øyeblikket, hvor du leser at jeg skriver at det er det.
Denne fortellingen handler om et gjenferd jeg skapte en gang for lenge siden. Det skjedde (også) mens jeg skrev.
Ved siden av kunstakademiet ligger en stor gravplass. Ved siden av gravplassen ligger en bensinstasjon. Ved siden av bensinstasjonen, en rundkjøring. Ved siden av rundkjøringen ligger et kjøpesenter. Ved siden av kjøpesenteret ligger en parkeringsplass. Ved siden av parkeringsplassen ligger en rekke boligblokker. Ved siden av boligblokkene ligger en stor park. Ved siden av den store parken ligger en kirke. Ved siden av kirken ligger en allé med kjempepopler. Ved siden av alléen ligger en internasjonal skole. Ved siden av den internasjonale skolen ligger en jødisk gravplass. Ved siden av gravplassen ligger et viktig stopp på Holocaust-omvisningen. Ved siden av det viktige stedet står en benk. Ved siden av benken ligger en bank. Ved siden av banken ligger et kunstmuseum for samtidskunst. Ved siden av kunstmuseet ligger et sted som selger fritert kylling. Ved siden av stedet som selger fritert kylling ligger et annet sted som selger pølser og pommes frites. Ved siden av stedet som selger pølser og pommes frites ligger en boligblokk med et ikke-kommersielt neonskilt på taket. Neonskiltet forestiller en jente i kjole som står på kanten av bygget og slipper en blå ball mot bakken. Ved siden av boligblokken ligger et monument i en stor rundkjøring. Ved siden av rundkjøringen ligger en bokhandel. I bokhandelens vindu ligger en oversatt utgave av Kristin Lavransdatter ved siden av et par Modigliani-bryster. Ved siden av bokhandelen ligger et populært sted for vegetarburgere hvor det alltid er kø i helgene. Ved siden av burgerstedet ligger en parkeringsplass. Ved siden av parkeringsplassen ligger en boligblokk med et kastanjetre utenfor. Inne i blokkoppgangen ligger en full mann og sover. I andre etasje, forbi den fulle mannen, ligger en hybel som er malt gul. Inne i hybelen står en sovesofa i semsket skinn. I sofaen ligger jeg.
Og tenker.
Det går et gjenferd gjennom verden, tenker jeg. Men det er så lite at det nesten ikke går an å se. Jeg snur meg for å se hva som banker på vinduet.
Ingenting.
Jeg er 25 år og har kjærlighetssorg. Sorgen har slått løs noe i hodet på meg som påvirker evnen min til å knytte bestemte observasjoner til riktige omstendigheter. I går natt kunne jeg for eksempel sverge på at kastanjetreet utenfor sto i full blomst, enda jeg vet at det er høst.
Det er høst og kjæresten min har vært utro.
Han fortalte det i går før han tok flyet hjem. Jeg kaller det utroskap, selv om det er urettferdig. Vi hadde, teknisk sett, ikke lovt hverandre trofasthet da det skjedde.
Det som skjedde: Professoren hans.
De hadde vært i Paris og blitt fulle. Kjæresten min sa at han hadde dummet seg ut, men detaljene utover det var uklare og føltes etter hvert uvesentlige. Det betyr ikke at jeg ikke kan se detaljene ganske livaktig for meg. På gulvet, på et bord. Oppetter bokhyllene.
Den første gangen jeg hørte ham si navnet hennes: Han sto og rotet i noen papirer på atelieret sitt mens jeg ventet på ham i døråpningen. Hun skulle bli den nye veilederen hans.
Hvem, sa jeg.
Han gjentok navnet, irritert.
Hvis du bare hadde fulgt litt bedre med, sa han.
Jeg krummet ryggen og gikk bort til bokhylla for å gjemme meg. Tok ut den ene røde boken som fantes blant alle de grå og hvite. Faktisk, innså jeg, hadde jeg gjort akkurat det samme før; plukket ut denne boka og stått med den i hånden mens jeg ventet på at han skulle gjøre seg ferdig med et eller annet. Tallene 3, 2 og 1 løp nedover forsiden som en nedtelling. Jeg hadde ikke merket meg dem. Ikke hadde jeg fått med meg tittelen heller, selv om jeg godt forsto ordene. Jeg snudde boka rundt og leste baksideteksten. Setningene var tette og glatte som en festningsmur. Ingen holdepunkter. Akkurat dette måtte også ha skjedd hver gang. Boka ville rett og slett ikke gjøre inntrykk på meg.
Kjæresten min hadde snudd seg mot meg, og sa at den nye professoren faktisk også hadde trukket fram akkurat den boka jeg sto med. Han sa hun hadde vært imponert over å se den i hylla til en student.
Har hun vært her, sa jeg.
At det fantes noe i denne røde boken som knyttet kjæresten min og professoren sammen, uroet meg. Jeg kunne gjette omrisset av hva det handlet om, det som de to delte og som jeg ikke forsto. Det handlet om de ulike måtene ting kunne være ting i verden på. Materialiteter. Det særegne ved en form laget i stål, og det særegne ved en form laget i tre, selv hvis begge former var like, og sprang ut fra samme idé. Tanken på at ting ble noe eget nettopp på grunn av materialet som tingen besto av, og at det var materialiteten som først og fremst definerte tingens slektskap og forhold til andre ting. For eksempel fantes det papir laget av pulverisert stein. Det gikk altså an, noe kunne være både stein og samtidig papir, og fordi det kunne være begge deler samtidig, ble steinpapiret også en helt egen, tredje ting.
1 + 2 = 3.
Jeg vil ikke påstå at jeg skjønte det da, hva som kom til å skje mellom dem, men jeg merket at det var noe.
Hadde jeg hatt rett?
Det vet jeg ikke.
En annen ting har skjedd med observasjonsevnen min: Jeg kan se gjenferd.
I hvert fall ett. Ett lite gjenferd på vei gjennom verden. Faktisk så er gjenferdet på vei gjennom meg akkurat nå. Jeg reiser meg fra sovesofaen og går bort til skapspeilet i gangen. Gjennom den høyre pupillen kan jeg se rett inn i min egen hjerne. Der inne står gjenferdet og vinker.
Gjenferdet trår ut av øyet og faller ned på parketten.
Det reiser seg og går bort til kjøkkenet.
Gjenferdet åpner kjøleskapet og tar ut et yoghurtbeger.
Det åpner skuffen og plukker fram en spiseskje.
Skjeen kjennes kaldere i hånden enn hva yoghurtbegeret gjør.
Den perfekte måten å spise yoghurt på, er å dyppe skjeen i yoghurt, slikke den ren og gjenta. Skjeen blir kaldere av å dyppes i yoghurten. Munnen blir kald av å slikke skjeen. Når skjeen kommer ut av munnen, er den skinnende.
Det er fristende å bruke like mye tid på å se på lysskinnet i metallet om på å spise yoghurt.
Den skinnende skjeen fører av en eller annen grunn tankene over på noe Simone Weil skrev om nåde: At nåde fyller tomrommet.
Men at nåde bare kan slippe inn der det finnes tomrom til å ta imot.
Merket du det, spør gjenferdet.
Unnskyld, svarer jeg.
Akkurat nå, sier gjenferdet. Det som skjedde med tiden. Merket du det?
Nei, sier jeg.
Gjenferdet nikker megetsigende.
Vi er i apostrofen, sier hun.
Jeg ser uforstående på henne.
Hvem er du, spør jeg.
Jeg er Evrydike, sier gjenferdet.
Plott-tvist: Ikke Evrydike fra fortellingene og diktene.
Evrydike i meg.
Hun ligner faktisk på meg.
Men hun er liten, akkurat nå er hun på størrelse med et lite barn, og i tillegg –
Unnskyld, men du er … vrengt, sier jeg.
Evrydike-i-meg ser nedover seg selv. Organene hennes klamrer seg fast til musklene og ribbena. Hun løfter den ene armen. Løse muskelfibre henger fra bicepsen som rysjer på en cowboy-jakke.
Jøss, sier hun.
Går det bra, spør jeg.
Evrydike-i-meg trekker på skuldrene.
Jeg kan ikke klage, sier hun.
Dette var sjelens merkelige gruve.
Sa du noe, spør hun.
Nei nei, sier jeg.
Evrydike-i-meg ser seg rundt i leiligheten.
Du har som sagt havnet i en apostrofe, sier hun. Vet du hva det er?
Nei, svarer jeg.
Apostrofen er det samme som ikke-nå, sier hun. Apostrofen er løsnet fra tiden.
Som i Slakterhus 5, sier jeg.
Evrydike-i-meg banker prøvende på veggen. Hun tar ikke referansen.
Du har blitt midlertidig tidsfraværende, sier hun.
Og hva kan jeg gjøre for å bli tidstilstedeværende igjen, spør jeg.
Evrydike-i-meg rister på hodet.
Det er dessverre ikke mulig på en stund. Du kan tenke på denne hybelen som et slags romskip. Du har blitt sendt på en ufrivillig reise ut i det ytre rom. Her inne er du trygg, men utenfor er det bare vakuum og sprengkulde. Hvis du prøver å gå ut, kommer du til å implodere.
Virkelig, spør jeg.
Neida, sier Evrydike-i-meg. Ikke egentlig. Men du kan ikke rømme fra apostrofen. Så det er ikke noen vits i å prøve.
Hva med deg, spør jeg. Er du også tidsfraværende?
Evrydike-i-meg smiler.
Å nei nei, sier hun. Jeg er jo et gjenferd. Jeg kan dra hvor jeg vil.
Comments
Nothing yet. Say the first thing.
Sign in to join the conversation.