Evrydike-i-meg: Tredje del

Så står solen opp.
Den skinner på leilighetsbygget.
Den skinner på grustaket, og på duene som går på taket.
Den skinner på de øverste vinduene på de høyeste bygningene.
Den skinner på trekronene og lyktestolpene.
Den skinner på leilighetsbygg i andre byer.
For eksempel i Athen.
Solen skinner på takene til andre leilighetsbygg og til hoteller, i et område der hotellene nesten er like vanlige som leilighetsbyggene og hvor takene ikke er dekket av grus, men innredet som terrasser.
Solen skinner på de flislagte terrassene, og på strømmastene som iler mellom dem, og på klessnorene og klærne som henger på klessnorene, og på trærne plantet i potter, og på hasjplantene som også er plantet i potter, og på bordene med brukte glass som ingen har ryddet inn.
Solen skinner så takterrassene virker som sin egen flytende verden over et mørkt hav.

Solen stiger.
Sakte faller lyset litt og litt lenger ned på den hvite hotellfasaden.
Snart kommer solen til å skinne på et stort vindu trukket for med røde gardiner. Bak gardinene ligger et ungt par, mann og kvinne, og sover. De er her på ferie. Dette er den første natten deres på hotellet.

Kvinnen våkner av at en sigarettglo svever i luften foran gardinen. Et spøkelse står ved vinduet og røyker en sigarett. Kvinnen hadde trodd hun skulle bli redd av å se et spøkelse for første gang, men synet har motsatt effekt. Å få bekreftelse på noe hun har mistenkt lenge, kjennes beroligende. Jaha, tenker hun. Så finnes det visst spøkelser.

Kvinnen kan se at spøkelset er et nakent menneske, men at hun samtidig er en gardin, og at overflaten hennes er teksturert, omtrent som kvinnen ser for seg at muskler ser ut under huden. På samme måte som at formen hennes er både gardin og menneske, så har ikke spøkelset øyne, men hun kan likevel iaktta dem, der de ligger.

Spøkelset ser på kjæresten hennes. Han sover fortsatt tungt. Kvinnen forstår at spøkelset vil at at de to skal ligge sammen, igjen, mens spøkelset ser på. Hun har aldri innledet et samleie med noen som fortsatt sover. Hun lurer på hvordan det ville vært. Hun tenker på å vekke ham, men er redd for å skremme spøkelset vekk. Rommet begynner å lysne. Kvinnen snur seg akkurat i tide til å se spøkelset synke inn i gardinen. Sigaretten har slukket. Blikket hennes, fortsatt øyeløst, er det siste som henger igjen.

Kvinnen forteller mannen om spøkelset når han våkner. Det er vanskelig å si om han tror henne. Hun studerer ham nede i lobbyen mens han prater med resepsjonisten. Han har fascinerende lett for å få folk til å gi ham det han ønsker seg, og derfor forakter han også de aller fleste for iveren de viser etter å imøtekomme ham. Resepsjonisten lener seg over disken og hvisker noe i mannens øre. Hun ser ham smile og takke resepsjonisten hjertelig, før han snur seg og går bort til henne.
For en tulling, hvisker han.
Kvinnen snur seg mot resepsjonisten, smiler og vinker.

De går på kunstmuseum fordi det er varmt ute og de vil være kjølige. Flere av turistattraksjonene i Athen befinner seg enten utendørs eller i dårlig klimaregulerte lokaler, men på Museet for Kykladisk kunst har de både en utstilling med en kjent amerikansk maler, og, – heldigvis – aircondition.

Han bruker lang tid på å se på kunst. Han står lenge ved hver enkelt ting og gir den full oppmerksomhet. Hun bruker veldig kort tid, og blir fort lei. De er som to himmellegemer med ulik masse og fart. Mannen følger sin bane mens kvinnen spinner rundt ham som en måne ute av kontroll. Forbi kunst, forbi vakter, forbi andre par som hun spionerer på og sammenligner med dem selv; tilbake til kunst, til ham, til parene, til vaktene, og igjen tilbake til ham.

Han har stoppet foran en stor plakat der det står skrevet VENUS med rød fargestift risset i flere omganger, som av et barn eller en galning. Resten av arket er fylt med andre navn på samme guddom. På en annen plakat i nærheten står det APOLLO skrevet i samme stil, ved siden av en tegning av en pikk i profil, som en fingerpistol.

Kvinnen snur på hælen, og oppdager en vase midt i rommet, stor nok til å romme et barn. Kvinnen begynner å sirkle rundt vasen. Når hun kommer nærmere ser hun at dekorasjonene viser en haug med folk på reise. Noen til fots, andre til hest. Noen har krukker med mat de bærer på skuldrene, noen er soldater med skjold og spyd i hendene. I århundrer har de trasket i ring rundt vasens omkrets. En person går i front, alene, og spiller på en lyre.

Hun stopper.

Hermes oppfant lyren mens han enda bare var en baby. Lyren ble skapt fra skallet til en landskilpadde og tarmene fra en av Apollons gylne kyr, som Hermes hadde rukket å stjele og gjemme i en grotte litt tidligere på dagen. Da Apollon fant ut om tyveriet, gikk han til Zevs og krevde å få broren sin drept. Zevs syntes det var leit at minstesønnen skulle dø allerede på sin første dag i livet, men sånn var gudenes lov, særlig hvis den man stjal fra, var en gud. Heldigvis hørte Apollon tonene fra instrumentet Hermes hadde laget, og syntes det var det vakreste han hadde hørt. Han lot Hermes få leve i bytte mot lyren. Og så var alle glade.

Apollon ble regnet som guden for det vakre, inspirasjonens gud. Var det på grunn av Hermes’ lyre? Ingen som lever nå kan si hvordan Apollon fikk statusen han har hatt. Noen figurer er bare klissete: Verdi og betydning hefter seg ved dem. Man kan observere at det skjer, selv om det er vanskelig å si hvorfor. Hva appellen er. Det bare er sånn. Betydning skaper betydning. Apollon ble også etter hvert, i visse kretser, regnet som gud for solen, selv om solen, Helios, egentlig hadde vært sin egen gud.

Hun kan ikke tenke seg noe verre enn så stå i sollyset og synge. Og likevel. Er det ikke akkurat det hun vil? Hun vil ha alt det der. Det er bare det at hver gang hun prøver å synge, ligger det noe i munnen på henne som hindrer lyden fra å komme ut.

Kvinnen stirrer på vasen.
Hun stirrer på mannen som bærer lyren.
Hvordan skal man kunne vite at personen som er avbildet på vasen er en dikter, hvis ikke personen hadde holdt en lyre?

Kvinnen tenker på Orfeus som den arketypiske poeten i vestlig litterær tradisjon. Det flyter en strøm av poetiske egenskaper fra Orfeus, tenker hun, og gjennom fortidens diktere, helt fram til i dag. Utenom henne. Hun klarer ikke identifisere seg med Orfeus, og i det siste har dette blitt et slags kompleks for henne, en unnskyldning for alt hun sitter inne med, men ikke får ut.

Rainer Maria Rilke er en av flere mulige forklaringer på Orfeus-komplekset hennes. Han har nemlig denne lille beskrivelsen av Evrydike, Orfeus’ elskede: At hun er nesten en jente.

Disse ordene gjør kvinnen helt uforklarlig sint.

Hun bruker den tomme tallerkenen med croissantsmuler til å holde boken åpen.
Mannen sitter på telefonen.
Orfeus, Evrydike og Hermes beveger seg gjennom sjelens merkelige gruve.
Lyden av lukkeren på et digitalkamera. Kvinnen kikker opp, og mannen tar et nytt bilde.
Hun ser på forhåndsvisningen på den lille skjermen bakpå kameraet.
Øynene mine ser døde ut, sier hun.
Jeg vet, sier han. Ganske trist.
Han vet ikke hva hun tenkte på da han tok bildet.
Kvinnen forteller at hun har bestemt seg for å gå til anskaffelse av en lyre.
Mannen smiler. Han synes det er en god idé.
Skal du kjøpe en mens vi er her, spør han.
Kvinnen sier at hun har tenkt å bygge lyren selv.
Mannen skjønner hva hun tenker.
Når valget står mellom å bare ville noe eller å faktisk måtte gjøre det man vil, er det ofte mest fristende å gjøre noe helt annet.