Anne Minken, Redaksjonen i Store norske leksikon, Ketil Zachariassen · Store norske leksikon

Det kvenske flagget, designet av Bengt Johansson-Kyrö. Motivet er en solblomst (aurinkonkukka). Det ble tatt i bruk som kvensk flagg i 2009, og har gradvis blitt anerkjent som et felles flagg for kvenene.

Kvener i Kiruna i Tornedalen i Sverige, tidlig på 1900-tallet.

Kvener er en folkegruppe i Norge, opprinnelig med tilhold i Finnmark, Troms og nordre Nordland. Betegnelsen kvener brukes i dag om etterkommerne av finskspråklige som vandret inn i Norge fra den nordlige delen av Bottenviken, fra dagens Sverige og Finland, fra første halvdel av 1700-talet og fram mot 1940.

Faktaboks

Også kjent som

norskfinner

Siden 1998 har kvener hatt status som nasjonal minoritet i Norge i henhold til Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Kvenfolkets dag markeres 16. mars.

Noen av etterkommerne av de finskspråklige innvandrerne ønsker ikke å kalle seg for «kvener» fordi de oppfatter betegnelsen som stigmatiserende og nedlatende. De ønsker å bli omtalt som norskfinner, finskættede, eller etterkommere av finske innvandrere.

Historikk

Leonhard Seppala var født i Skibotn i Troms, og utvandret fra Skjervøy til Alaska i USA, der han jobbet som gullgraver og ble kjent som verdens beste hundekjører. Seppalas besteforeldre på farssiden innvandret til Norge fra finskspråklige Pajala i Sverige på midten av 1800-tallet, og Seppala hadde finsk eller kvensk som hjemmespråk. Familien hadde i flere generasjoner vært smeder, og slektsnavnet er dannet av seppä, som er finsk for smed.

Fiskerkvener i Hammerfest, fotografert av Axel Lindahl i 1885.

Opprinnelig er kvener et gammelt folkenavn som er kjent allerede fra Ottars beretning som ble nedtegnet ved hoffet til kong Alfred av Wessex på slutten av 800-tallet. På norrønt ble formen kvenir eller kvænir brukt, mens de ble omtalt som cwenasgammelengelsk hos kong Alfred.

Den geografiske betegnelsen «Kvenland» er brukt både i Ottars beretning og i flere av Snorre Sturlasons konge- og ættesagaer. Trolig dreier det seg om de flate landområdene i den innerste delen av Bottenviken. Navnet kommer da også antakelig av et ord som betyr 'lavtliggende, fuktig land'. Man kjenner også fra senere tid at Tornedalen og nærliggende områder omtales som «Kvenland» i Danmark-Norge.

I skattemanntallene for det nordlige Norge på 1500-tallet finner vi noen personer som beskrives som «Quæn» eller «Qvæn», og slike kan også tidligere ha vært til stede i området. Det er tvilsomt at det er noen forbindelse, utover benevnelsen, mellom de mytiske kvenene kjent fra Ottars beretning og sagalitteraturen og kvenen som er kjent i Norge fra 1500-tallet og framover.

På første halvdel av 1700-tallet innvandret større grupper av mennesker til Finnmark fra områdene i den nordlige delen av Bottenviken, og disse menneskene ble gjerne kalt «kvener» når de kom til Norge. Tradisjonelt har denne innvandringen blitt forklart med krigshandlingene under den store nordiske krig (1700–1721) og uår i Finland. En rekke kilder forteller om rømming fra soldatutskriving og sult. Nyere forskning vektlegger imidlertid også mer grunnleggende økonomiske og demografiske faktorer. Det var høy befolkningsvekst i de finske bondebygdene, og etterspørsel etter landbruksjord førte til at folk søkte seg stadig lenger nordover og vestover. Flyttingen til Norge var på denne tida ikke innvandring i streng forstand av ordet, det vil si flytting over en statsgrense. Grensa mellom Norge og Sverige fram til Varanger ble ikke fastlagt før i 1751, og grensa videre østover ble ikke trukket før i 1826.

Disse menneskene etablerte seg i noen av de beste landbruksområdene i det indre av Finnmark og langs fjordene i Nord-Troms og Finnmark, delvis så langt sørover som til Ofoten og østover til Varanger. De kombinerte landbruk med fjordfiske, og laksefiske i elvene. Kvenene kom enkelte steder i konflikt med næringsinteressene til den samiske befolkningen både når det gjaldt jorda, skogen og fisket. Men møtet mellom kvener og samer var også preget av samarbeid og gjensidig tilpasning, ikke minst gjennom ekteskap på tvers av de etniske grensene. Noen steder gikk tilflytterne opp i den lokale samiske befolkninga, og deres etterkommere ble selv samer.

På 1700-tallet hadde de norske embetsmennene i området vanligvis et positivt syn på de innvandrende kvenene, som de mente førte til stabil bosetting og økonomisk vekst. Det ble særlig framhevet at kvenene var dyktige og arbeidsomme jordbrukere, og at de også brakte med seg viktige ferdigheter innafor håndverk som smedarbeid, tømring og tjærebrenning.

Tida fra rundt 1830 er kalt den andre fasen i den finske utvandringen til Nord-Norge. Etableringen av et kopperverk i Kåfjord i Alta i 1826 førte til en omfattende arbeidsinnvandring. Verket drev til dels direkte verving av arbeidere i Tornedalen og finsk Lappland. Fra om lag 1840 førte det sterke oppsvinget i fisket i Varangerfjorden til en betydelig innflytting til Vadsø og fiskeværene i Øst-Finnmark. På denne tida finner vi også kvener som ishavsskippere og som håndverkere, arbeidere og tjenestefolk i de voksende byene og fiskeværene.

Ved folketellingen i 1845 ble det registrert rundt 1000 kvener i det daværende Troms fylke. I Finnmark var antallet rundt 1700, og der utgjorde de 13 prosent av befolkningen. I 1875 hadde antallet økt til 3500 i Troms og 5800 i Finnmark. Kvenene utgjorde åtte prosent av befolkningen i Troms og hele 25 prosent av befolkningen i Finnmark. I enkelte lokalsamfunn var imidlertid andelen kvener betydelig høyere. Særlig omfattende var den kvenske bosettingen i Vadsø, hvor kvenene i 1870-åra utgjorde om lag 60 prosent av folketallet.

Generelt hadde kvenene et bosettingsmønster som var preget av etnisk konsentrasjon. Både i Alta og Vadsø utviklet det seg egne kvenbyer, og vi finner også fiskevær som nesten bare var bebodd av kvener; de ble da også ofte kalt «kvenvær». Den tette bosettingen bidro til at både språk og særegne kulturtrekk ble opprettholdt over flere generasjoner. Religionen bidro også til å opprettholde språket. Mange av kvenene var aktive læstadianere, og innafor denne bevegelsen ble det lagt vekt på å bruke morsmålet ved forkynnelse og bønn. Også en del lutherske prester utafor læstadianerbevegelsen argumenterte for kvenenes rett til religiøs opplæring på morsmålet.

I andre halvdel av 1800-tallet satte imidlertid norske myndigheter inn en aktiv fornorskingspolitikk overfor samer og kvener, og selv om det enkelte steder ble undervist på finsk helt til 1936, gikk bruken av språket sterkt tilbake. Denne politikken hadde sammenheng med sterke nasjonalistiske strømninger i det norske samfunnet. Forestillingen om «én nasjon – ett folk – ett språk», ispedd mer eller mindre uttalte rasistiske holdninger, ble framherskende, og de som ikke passet inn ble betraktet med skepsis. Samer og kvener ble sett på som fremmedelementer, og siden de til dels også bodde i områder som grenset til Russland/Finland, ble de til en viss grad betraktet som en potensiell sikkerhetsrisiko. Finland var i 1809–1917 et storfyrstedømme under tsar-Russland.

Fornorskingspolitikken førte blant annet til forbud mot å bruke kvensk/finsk språk i skole og kirke. Jordsalgsloven av 1902 rammet både kvener og samer. Her ble det innført en bestemmelse om at bare norsktalende kunne få kjøpe jord. Selv om bestemmelsen i liten grad ble praktisert, bidro den til nedsettende holdninger og til en stigmatisering som fikk mange til å fornekte, eller i alle fall fortie, sin identitet som kven eller same. Likevel ble kvensk språk og kultur holdt relativt godt i hevd fram til andre verdenskrig i de fleste «kvenbygdene» i Nord-Norge.

Dagens situasjon

Kvener. Innvandringsmonumentet/Kvenmonumentet av Ensio Seppänen står foran Vadsø museum. Det ble avduket i 1977. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Antall

Det foreligger ingen offisiell statistikk over hvor mange som regner seg som kvener i dag. I offentlige dokumenter brukes ofte 10 000–15 000. Kvenske organisasjoner har i noen tilfeller brukt 30 000–50 000. I en helseundersøkelse fra 1987–1988 oppga over 18 000 voksne personer i Finnmark, det vil si nærmere ¼ av befolkningen, at de hadde finsk eller kvensk slektsbakgrunn.

Det finnes om lag 2000–8000 personer som snakker kvensk/finsk i dag, avhengig av hvilke kriterier som legges til grunn.

Fornorsking og giftermål over etniske grenser har ført til at den sosiale identiteten til en del av kvenene omfatter både kvensk/finske, norske og samiske elementer.

Språk

Kvensk er et østersjøfinsk språk som er nært beslektet med meänkieli (tornedalsfinska) i Sverige og med nordfinske dialekter. I Sverige har språket meänkieli vært anerkjent som minoritetsspråk siden år 2000. I Norge fikk kvensk språk samme status i 2005. De kvenske dialektene utviklet seg i en lang periode mer eller mindre uavhengig av språkutviklingen som skjedde i Finland, og til slutt var forskjellene såpass store at man kunne snakke om forskjellige språk. Kvensktalende og finsktalende kan på noen områder ha problemer med å forstå hverandre. Det dreier seg særlig om ordforrådet knyttet til moderne liv og samfunn. Der riksfinsk språk har egne ord for å beskrive for eksempel det politiske liv, har kvensk gjerne lånt disse ordene fra norsk.

Den gamle fornorskingspolitikken hadde gitt anledning til en viss bruk av minoritetsspråkene som hjelpespråk i skoleundervisningen. For det kvenske/finske språks vedkommende falt denne muligheten bort ved skoleloven av 1936. Holdningspresset var betydelig ved at både foreldre og barn ble fortalt at veien til en framtid for barna gikk via det norske språket, og at kvensk/finsk representerte en hindring for å ta del i velstandsutviklingen. Forbudet mot finsk som undervisningsspråk ble opphevet i slutten av 1960-åra, i grunnskolen først i 1980. I 1996 fikk finsk status som andrespråk i Nord-Troms og Finnmark, og det ble undervist som fremmedspråk ved flere videregående skoler i Nord-Norge.

Arbeid for å utvikle kvensk til skriftspråk begynte for alvor i 2007 og pågår fortsatt. Først i 2012 forelå det lærebøker på kvensk til bruk i grunnskolen. Universitetet i Tromsø gir undervisning i kvensk språk, kultur, litteratur og historie. I 2014 kom den første kvenske grammatikken, Kainun kielen grammatikki, skrevet på kvensk og oversatt til norsk i 2017. Fem kommuner i Finnmark og Nord-Troms har kvensk språksenter og flere er i ferd med å etableres.

I dag er kvensk sidestilt med finsk som undervisningsspråk i norsk skole. Elever med kvensk eller norskfinsk bakgrunn som går på grunnskoler i Troms og Finnmark har i dag rett til opplæring i kvensk eller finsk som andrespråk. Denne retten gjelder ikke videregående opplæring, men flere videregående skoler i de to nordligste fylkene tilbyr likevel slik opplæring.

Fylkeskommunene Troms og Finnmark har offisielle navn på kvensk, «Tromssan fylkinkomuuni» og «Finmarkun fylkinkomuuni», det samme har en rekke kommuner i de to fylkene.

I 2026, som ledd i oppfølgingen av Sannhets- og forsoningskommisjonen, la regjeringen fram «Handlingsplan for kvensk språk 2026–2031». Handlingsplanen skal være en strukturert ramme for å styrke, bevare og utvikle språket. Planen anerkjenner at kvensk språk er en sentral del av den kvenske immaterielle kulturarven og en viktig del av kvensk identitet, kultur, fellesskap og historie. Målet med planen er å legge til rette for at så mange som mulig kan lære og bruke det kvenske språket, noe som speiles i de tre innsatsområder; å lære, å bruke og å utvikle kvensk språk.

Media

Fra 1970 og frem til utgangen av 2017 ble Finsksendingen sendt på NRK radio, først bare i Finnmark og senere i hele Nord-Norge. Sendingene var i starten på fem minutter i uka, senere økte det til tolv minutter i uka. Da FM-bandet ble lagt ned i 2017 ble Finsksendingen stoppet. I 2018 etablerte NRK redaksjonen NRK Kvääni som leverer stoff til alle kanaler/medieplattformer i NRK.

Den kvenske avisa/mediehuset Ruijan Kaiku, (Ekko fra Nord-Norge) ble etablert i 1995. Avisa, som er fri og uavhengig, dekker kultur- og samfunnsforhold i det kvenske kulturområdet og er trespråklig; hovedspråket er norsk, men også kvensk og finsk benyttes.

Kvenfolkets dag og den kvenske språkdagen

Siden 2014 har Kvenfolkets dag vært feiret den 16. mars. Datoen er valgt for å markere starten på den kvenske organiseringa. Organisasjonen, Norske kvener – Børselv/Ruijan kväänit – Pyssyjokilaiset, ble stiftet i Børselv den 16. mars i 1984. Mange fylker, kommuner og institusjoner markerer dagen og heiser det kvenske flagget på denne datoen.

Den kvenske språkdagen 26. april hvert år. Datoen markerer dagen i 2005 da kvensk språk ble anerkjent som minoritetsspråk i Norge.

Nasjonal minoritet

Kvener ble i 1998, sammen med skogfinner, rom, romanifolk/tatere og jøder, anerkjent som nasjonal minoritet ved regjeringens ratifikasjon av Europarådets rammekonvensjon av 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter. På 2010-tallet begynte Stortinget og regjeringen å bruke benevnelsen kvener/norskfinner som følge av at personer som selv tilhører gruppa selv brukte etnonymet norskfinner.

Sannhets- og forsoningskommisjonen

Sannhets- og forsoningskommisjonen (2018–2023) var opprettet av Stortinget for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Kommisjonen konkluderte med at: «Fornorskingspolitikken fikk alvorlige konsekvenser for samer, kvener og skogfinner. Nedvurderingen av samisk, kvensk og skogfinsk språk og kultur førte til språk- og kulturtap og også kunnskapsløshet om gruppene i befolkningen». Kommisjonen foreslo en rekke tiltak for å videreføre en forsoningsprosess mellom samer, kvener, skogfinner og nordmenn. Flere av tiltakene dreier seg om «kunnskapsheving, styrking av samiske språk og kvensk, samt språkkompetanse, styrking av kultur og kulturkompetanse, konfliktløsning og implementering av regelverk».

Stortinget behandlet kommisjonens rapport i november 2024 og beklaget da de overgrep fornorskingspolitikken innebar for samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Det ba om unnskyldning for tidligere stortings aktive rolle i fornorskingspolitikken, og erkjente ansvar for denne politikkens konsekvenser for grupper og enkeltindivider. Stortinget vedtok samtidig 16 andre vedtak for å følge opp Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Det var blant annet vedtak om et nasjonalt kompetansesenter om fornorskingspolitikk og urett, ulike språk- og kulturtiltak, å styrke arbeidet med skogfinnenes språkhistorie, samt å revidere navneloven og kulturminneloven

Kultur- og forskningsinstitusjoner

Kainun institutti – Kvensk institutt

Kainun institutti ble stiftet i 2005. Instituttet ligger i Pyssyjoki/Børselv i Porsanger kommune.

Kvensk institutt er et nasjonalt senter for kvensk språk og kultur. Instituttet drives med en grunnstøtte fra Kulturdepartementet. Instituttets nasjonale oppgaver er å etablere og drifte et kvensk språkråd, samt å drive opplysningsarbeid om språk og kultur.

Halti kvenkultursenter

Halti kvenkultursenter er et interkommunalt selskap som eies av kommunene Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Skjervøy, Nordreisa, Kvænangen og Troms og Finnmark fylkeskommune. Senteret ligger på Storslett i Nordreisa kommune. Blant senterets viktigste oppgaver er styrking av det kvenske språkets stilling, arbeid for kvenske rettigheter i henhold til internasjonale konvensjoner og spredning av kunnskap om kvensk kultur og historie.

Vadsø museum – Ruija kvenmuseum

Vadsø museum – Ruija kvenmuseum er ansvarsmuseum for kvensk/norskfinsk historie og for lokalhistorie generelt i Vadsøområdet. Museet har blant annet produsert nettutstillingen Veien til Ruija.

Kvääniteatteri

Kvääniteatteri, etablert 2022, har sin base ved Halti kvenkultursenter, Nordreisa og driver en omfattende turnevirksomhet for den kvenske befolkningen i hele landet. Teateret er eid av Troms fylkeskommune (45 prosent), Finnmark fylkeskommune og Nordreisa kommune og med mindre eierposter av Alta og Vadsø kommune. Teateret har siden 2023 fått statstøtte. Blant forestillingene teateret har produsert er Näkymätön kansa – Det usynlige Folket (2022), «Norge lytter – en scenisk lesning av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport» (2023), «F*CK F*CK F*CK» (2024) og «Kniven i ilden» (sammen med Riksteateret, 2026).

Kulturarrangementer

En blå strikket vott

Mønsteret i hvitt, gult og rødt rundt håndleddet på kvenvotten har blitt en viktig og populær identitetsmarkør i det kvenske miljøet.

Halti kvenkultursenter arrangerer hvert år kvenske kulturdager, Paaskiviikko/ Baaskiuka, i alle eierkommunene, med en felles avslutning i Nordreisa.

Kipparifestivalen arrangeres i Børselv.

Kväänifestivaali – Kvenfestivalen i Vadsø.

Lyden av Skallelv i Vadsø.

Organisasjoner

Det er til dels skarp uenighet blant kvener/norskfinner både om hva gruppa skal kalles, om språkspørsmålet og om hvilke rettigheter en bør arbeide for. Dette har ført til en oppsplitting i flere organisasjoner.

Norske Kveners Forbund

Norske Kveners Forbund – Ruijan Kveeniliitto ble stiftet i 1987. Dette er den klarte største av interesseorganisasjonene med i underkant av 1800 medlemmer fordelt på 18 lokallag og én ungdomsorganisasjon. Forbundet arbeider for å styrke kvenske rettigheter basert på status som nasjonal minoritet, å styrke stillingen for kvensk og finsk språk i Norge og å styrke kvensk medietilbud.

Norsk-finsk forbund

Norsk-finsk forbund/Norjalais-Suomalainen Liitto ble stiftet i 1982 og organiserer fem lokalforeninger i Finnmark. Forbundet ønsker ikke bruk av etnonymet kven, som blir sett på som stigmatiserende. I stedet vil man bruke betegnelsen norskfinner.

Forbundet er også motstander av innføringen av kvensk språk og arbeider for at finsk standardspråk skal få status som minoritetsspråk i Norge.

Norsk-finsk interesseorgan

Norsk-finsk interesseorgan, NFI, ble etablert i 2008 med formål om å ivareta interessene til personer i Norge med finskættede forfedre som innvandret før 1940. Organisasjonen har vært mot bruken av kvenbegrepet og vil også fjerne statusen som nasjonal minoritet, som organisasjonen mener innebærer at gruppa blir tildelt en offerrolle. Organisasjonen har hatt svært lav aktivitet etter 2020.

Kvensk-finsk riksforbund

Organisasjonen ble stiftet i 2000 og jobber for at kvenene skal få status som urfolk, med samme arealrettigheter som samene – både i Norge, Sverige og Finland.

Forbundet ønsker ikke et standardisert kvensk språk, men vil primært bruke finsk skriftspråk med kvenske dialekter som muntlig tale. Man vil at gruppa skal kalles kven-finner, og at språket skal kalles kvensk/finsk eller «våres finsk». Organisasjonen har hatt svært lav aktivitet etter 2023.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Sannhet og forsoning – grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Rapport fra Sannhets- og forsoningskommisjonen. Stortinget. Dokument 19 (2022–2023).
  • Eriksen, Knut Einar og Einar Niemi (1981). Den finske fare : sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860-1940. Universitetsforlaget. Les på nb.no
  • Lund, Anne Bonnevie og Bente Bolme Moen (2010). Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge. Tapir akademisk forlag
  • Mellem, Reidun, red. (2003). Innsyn i kvensk historie språk og kultur. Norske Kveners Forbund. Les på nb.no
  • Niemi, Einar (2014). Veiviser i det mangfoldige nord : utvalgte artikler av Einar Niemi. Orkana.
  • Artikler fra hjemmesida til Kainun institutti – Kvensk institutt

Read the original on snl.no ↗